Haukeliseter til Hovden, via Kvanndalen

64 km | 3 netter | Start: Haukeliseter | Slutt: Hovden | Merket DNT-sti | Telt | Viderekommen+

Dette var fjerde del av vårt prosjekt om å gå Norge på langs etappevis. Da turen Haukeliseter til Hovden var gjennomført hadde vi gått hele Agder på langs og Hardangervidda stod nå for tur.

Vi valgte å gå den litt utradisjonelle ruta via Kvanndalen fra Haukeliseter til Hovden. DNT-stien tok oss vestover langs Ståvatn og inn Ståvassdalen. Den fulgte vi opp til vannskillet der vi fant en fin teltplass i det frodige grønne terrenget. Ned Kvanndalen ble vi mottatt av det som må være en av de vakreste dalene i Sør-Norge. Helt nederst ligger Kvanndalen DNT-hytte. En gammel støl fra sent på 1800-tallet. 

Herfra er stien lagt om. Trolig for å håndtere de store kreftene under snøsmeltingen. En ny helårsbro er anlagt med det resultat at stien over til Sandvatnet har fått en fryktelig bratt stigning i ulendt terreng. Dette burde nesten vært skiltet med varsel, for her kommer nok ikke alle seg opp. Vel oppe venter imidlertid nydelig lettgått terreng ned til demningen.

Videre går ferden ned mot Bleskestadmoen, men før man har mistet for mange høydemeter tar man av østover opp i fjellpasset som har fått det noe rare navnet Tatraholet. Her fortsetter stien i skikkelig høyfjellsterreng før nedstigningen i Væringsdalen leder deg til grusveien som etter hvert blir asfalt og ender opp i Hovden sentrum.

Til både Haukeliseter og Hovden kommer du lett med buss fra de største byene i Sør-Norge. Har du bil, kan du sette den fra deg på Hovden, ta bussen til Haukeliseter og gå tilbake.

Dag 1: Haukeliseter til Kistenuten, 12 km

Haukeliseter er som alltid et fantastisk sted å starte turen. Her er man 1000 meter over havet og du kan gå rett ut i høyfjellet både sommer som vinter. Ankommer du fjellheimen litt sent på dagen kan du overnatte det første turdøgnet på hytta eller gå noen kilometer ut i terrenget å sette opp teltet.

Vi startet rundt lunsjtider og valgte derfor å gå rundt 12 kilometer til vi passerte vannskillet mellom Ståvassdalen og Kvanndalen. Fra Haukeliseter er det rødmerket DNT-sti som du følger rundt Ståvatn og vestover. Det er lettgått terreng og enkel navigering med bare noen få stikryss der du må velge rett vei.

Ved enden av Ståvatn krysser stien innoset til vannet. Her er det få naturlig passeringspunkt og ingen bro. Heldigvis er det ikke så høy vannføring eller så dypt. Videre går ferden opp dalen, fortsatt i et lettgått terreng. Litt avhengig av hvor lenge snøen ligger i fjellet, så kan det være noen fonner som må passeres i skyggesidene.

Det er rundt 200 høydemeter opp til vannskillet. Der oppe er det grønt og fint med mange gode teltplasser og ubegrenset med ferskt fjellvann. Vi la oss til for nattet rett under Kistenuten. Trenger du et kveldsbad, er det kort vei til flere gode alternativer.

Dag 2: Kisteknuten til Skorpeskar, 17 km

På dag to tok vi endelig fatt på Kvanndalen. Denne grønne, frodige og kuperte dalen ble et av høydepunktene på turen. Været startet litt grått, men det klarnet opp og vi fikk riktig så godt vær når vi kom ned til DNT-hytta, litt etter lunsjtider. Dette er også turens laveste punkt på rundt 650 meter, noe som betyr at det er stigning i vente.

Og gjett om det ble bratt. Etter omlegging til ny bro går stien nesten rett opp fjellet Tronggjo og videre opp til Viermyr. Her var det virkelig bratt, men heldigvis var det lagt ut kjettinger på de verste plassene. Mon tro om dette var det beste stedet å legge stien? Det fantes kanskje få gode alternativer.

På toppen av bakken var det verste slitet allerede glemt, men det hadde tatt såpass mye av kreftene at vi begynte å se etter en teltplass for kvelden. Ved Skorpeskar var det flere flotte fjellvann omkranset av mykt og tørt underlag. Perfekt for overnatting og middag ute mens sola gikk ned.

Dag 3: Skorpeskar til Den Runde Nuten, 17 km

Dag tre startet også grå og trist, men dette skulle raskt endre seg. På vei ned mot Sandvatnet begynte det å klarne opp. Temperaturen steg, og vi skulle faktisk få godvær resten av turen. Til demningen går det anleggsvei, så her er det faktisk mulig å bli hentet i sommerperioden hvis det skulle være nødvendig.

Nedenfor demningen tok vi en velfortjent pause og nøt utsikten nedover dalen som fører til Bleskestadmoen. Vi skulle riktignok ikke helt ned til hytta, men svinge østover mot Hovden et stykke nedi der. 

Halvveis ned dalen kom vi over to overraskelser. Den første var modne multer. Det sier man aldri nei takk til. Det andre var noe som så ut som dyr på avstand. Men det viste seg å være en flott steinformasjon som nok var laget av sist istid.

Mellom oss og Hovden var det nå bare ett enormt fjell igjen. Vi skulle passere fjellpasset med det noe rare navnet Tatraholet. Stigningen hadde vi planlagt å gjennomføre før vi etablerte camp for kvelden. Foran oss var det 5 kilometer med nesten kontinuerlig stigning der vi skulle opp 500 høydemeter til 1300 meter over havet.

Selv om det var bratt, var stien opp nesten like flott som Kvanndalen. Vel oppe flater det ut på et slags høyfjellsplatå med et veldig særpreg. Dette er en fjellovergang som mange flere burde besøke. Ved Den Runde Nuten fant vi en utmerket teltplass hvor vi kunne hente krefter til siste etappe.

Dag 4: Den Runde Nuten til Hovden, 17 km

Den siste dagen var på mange måter sjarmøretappen. Selv om det var et langt stykke, hadde vi ingen voldsomme stigninger på planen. Vi skulle riktig nok ned 500 høydemeter igjen, noe som sikkert ville kjennes i beina, men det skulle vi klare siden vi snart var i mål.

Ned mot Øvre Væringsvatn gikk det på skinner. Lettgått terreng på fin sti. Men det er nok ikke så veldig mange som går denne turen. For enkelte plasser var det faktisk litt vanskelig å finne stien. Merkingen var heller ikke av den beste sorten her. Men navigeringen var enkel, vi skulle tross alt bare følge dalen ut.

Nede ved Væringsvannet ble stien raskt bedre. Og her var det med ett også mer folksomt. Det var tydelig at dette var et mer populært område. Stigningen opp til Kulten ble turens siste utfordring før stien stupte ned mot Breivatnet og grusveien mot Hovden. Her ble det en siste rast for å spise opp resten av nisten.

Fremme på Hovden ble det en liten tur innom butikken for å finne noe til å fylle opp lagrene til den om lag tre timer lange turen på riksvei 9 tilbake til Kristiansand.