Dag 1: Finse til Helvetesgjela, 12 km

Dagen startet mandag morgen klokken 07:00 på busstoppet hjemme i Kristiansand. Foran oss hadde vi litt over ni timer med kollektivtransport. Først buss til Oslo. Så en fullbooket bergensbane. Opp til Finse er tog eneste transportmiddel for oss vanlige folk. Alternativt kan man gå eller sykle Rallarvegen inn til Finsehytta.

Ved Finse starter du rett i høyfjellet. På 1200 meter over havet er været nesten alltid uforutsigbart. Yr.no hadde ikke gitt oss særlig høye forventninger til været vi hadde i vente. Men så har vi også erfart at man ikke bør utsette turen til det meldes fint vær. Det stemte denne gangen også. Været ble mye bedre enn værmeldingen tilsa.

Fra togstasjonen finner du raskt stien forbi Finsehytta og sørover inn i fjellet. Hardangerjøkulen ligger i bakkant som en iskald kjempe. Terrenget inn er lettgått og navigering på den rødmerkede stien er av det enkle slaget. Stikryss og sommerbroer gir gode oppfang som bekrefter hvor langt du har kommet på stien.

Etter hvert som stikryssene passeres, kommer du over på den mindre brukte stien til Kjeldebu. De fleste velger den mer kjente ruta som går via Krækkja. Men de ekstra kreftene du bruker i det kuperte terrenget får du tilbakebetalt i naturopplevelser. Finse er synlig i flere timer og Hardangerjøkulens brearmer titter ofte fram.

Men det er kanskje Helvetesgjela som er det mest spektakulære på etappen. I forkant ligger ei stor fonn som må passeres. Inn i skaret blir det raskt mer kupert og de vakre terrengformasjonene kommer til syne. Etter fire timer på marsj kom kvelden sigende. Vi fant en liten grønn flekk hvor vi kunne få hvile etter mange timer på reise.

Dag 2: Helvetesgjela til Kjeldebu, 16 km

Den andre dagen ble vi møtt av lavt skydekke da vi stakk hodet ut av teltet. Kanskje ikke så rart når teltplassen er på 1400 meter over havet. Hardangerjøkulen, med en høyde på over 1800 meter, har nok også en tendens til å trekke til seg skyer. Etter en solid porsjon frokostblanding og den obligatoriske morgenkaffen, satt vi i marsj.

Ned skaret ble vi først møtt av vann 1360. Her kan stien forbi vannet være litt vanskelig å finne. Det er også et par områder med snø som må forseres. Men det som på kartet kunne se ut som en veldig bratt nedstigning til Skåltjørna, viste seg å ikke være ille i det hele tatt. Vel nede finnes flere fine pauseplasser med utsikt til isbreen.

Smeltevannet fra isbreen farger både Skåltjørna og vannsystemet ned elva Leiro i en spektakulær turkis farge. Det er ikke anbefalt å drikke brevann på grunn av høyt innhold av partikler, bakterier og alger. Velg heller sideelvene for påfyll av drikkevann.

Elva Leiro følges helt ned til det regulerte vannet Sysenvatnet. Dette er også turens laveste punkt på ca. 959 meter over havet. Fra vannet stiger det gradvis oppover på lettgått sti til man når det flate partiet hvor DNT-hytten ligger nydelig plassert. Her er det flere gode badeplasser for å kjøle seg ned før man starter på middagen.

Dag 3: Kjeldebu til Eitro, 22 km

Dag tre er dagen for klassisk viddeterreng. Man må riktignok først jobbe seg opp noen hundre meter fra Kjeldebu. Men inn mot Dyranutane flater det ut med et særdeles lettgått terreng. Etter hvert kommer riksvei 7 til syne. Det er denne veien som deler dette fantastiske landskapet i to og gir kjørevei til blant annet Dyranut.

Dyranut er et yndet startsted for mange som krysser vidda. Her er det mulig å overnatte med full servering hvis dette skulle være ønskelig. Vi nøyde oss med en is før vi satt kursen ned mot elva Bjoreio. Her er det en permanent solid bro som sikrer kryssing av den største elva på turen.

Kroppen begynte nå å bli vant til sekk på ryggen og lange dager for beina. Vi bestemte oss derfor å gå over Høgahæ og ned til elva Eitro før vi etablerte camp. På det høye platået ble vi møtt av lav temperatur, vind og nedbør. Det minner oss på at man alltid må være kledd for ruskevær i høyfjellet.

Når stien runder høyden Langavassoksla kommer de store vannsystemene til syne. Det flate partiet i Sildabudalen samler mye vann og elva Eitro må vades for å komme videre. Vi satt teltet opp på østsiden av elvebredden og brukte kvelden på å finne et egnet krysningspunkt.

Dag 4: Eitro til Hårteigen, 23 km

Vading stod på menyen den fjerde dagen. To elver hadde vading markert på kartet, men det var kun den første som bydde på litt utfordring. Er man godt forberedt på vadingen, så er det ikke den største utfordringen. Jeg pleier å bruke lette terrengløpesko. De gir godt feste og tørker raskt. Samtidig funker de bra som bivuakksko. Staver gir god støtte på glatte steiner og strømninger i elva.

Etter vadingen skiftet vi tilbake til fjellstøvlene og satte kursen mot Hallaskar. Her venter et flatt parti før fjellene begynner å stikke opp inn mot de store vannene innerst i Låghellerbotnen. Her går stien over Hallskaret og Veigdalen kommer til syne. Her opplevde vi et aldri så lite væromslag, sommeren kom for fullt.

Det går bratt ned til Hadlaskard. På hytta ble vi møtt av tre eldre venninner som holdt hytta i stand. Nybakte rundstykker stod på menyen. Og det takker man selvsagt ja til. På hytta ble det også påfyll av knekkebrød og pålegg til lunsj for de neste dagene.

Det ser langt ut til hårteigen når man sitter i den varme hytteveggen. DNT-stien slynger seg opp i terrenget og passerer på østsiden, rett under toppen. Halvveis mellom hytta og toppen kommer vading nummer to. Her fant vi en fin rekke med stein vi kunne bruke til å passere elva. Ikke behov for å ta av seg skoene her.

Det ble mange "narretopper" som måtte passeres før vi endelig kom frem til Hårteigen. Smøygsdal er nok den bratteste og lengste av stigningen. Men stien inn i dette kuperte terrenget er en fantastisk opplevelse i seg selv. Selv om du ikke skal opp på selve toppen, anbefales absolutt denne stien fra Hadlaskard til Litlos.

Oppe i høyden er det mange flate, grønne og myke flekker hvor du kan sette opp teltet. Det er også godt med drikkevann her oppe.

Dag 5: Hårteigen til Litlos, 16 km

Vi våknet til en nydelig vindstille morgen i 1450 meters høyde. Kan man ønske noe mer? Her var det ikke noe poeng å skynde seg. Vi brukte ekstra god tid på morgenrutinene i varmen fra sola som sakte steg opp.

Etter kort tid var vi fremme ved bunnen av fjellet. Stien går rett forbi stedet hvor man tar av seg sekkene og starter på steinura opp mot toppen av Hårteigen. Selv om det kan se litt umulig ut, går ruta opp skaret på en ganske enkel måte. Men de mange partiene med løsmasser kan føles litt utrygt og man må trå forsiktig.

Toppen gir en fantastisk utsikt til mange kjente steder. Folgefonna, Hardangerjøkulen og Gaustatoppen er blant annet synlig fra toppen.

Etter hvert forsvinner Hårteigen inn i horisonten og terrenget flater mer ut. Inn mot Litlos blir det stadig grønnere. Det er riktignok noen få høydedrag man skal over. Men dette er ingen ting sammenlignet med terrenget man akkurat har vært gjennom.

Nede ved Litlos kan du ta en velfortjent pust i bakken. Den hyggelige betjeningen serverer alt hva en sliten turgåer kan ønske seg. Her kan man til og med få seg en varm dusj før man nyter kald drikke i solveggen.

Matsalen serverer nydelig mat og her kan man få med seg en skikkelig god niste til neste etappe. Men husk å smør niste før du starter på frokosten. Hvis du er for mett, så smører du for lite for dagens etappe.

Betjeningen på Litlos hadde mange gode forslag til hvor vi kunne sette opp teltet vårt for natten.

Dag 6: Litlos, via Hellevassbu til vann 1337, 25 km

Varmen fra dagen før skulle vise seg å fortsette. Den sjette dagen ble turens varmeste dag. Nå var det full sommer med temperatur godt over 20 grader.

En betjent turistforeningshytte i en nasjonalpark kommer også med noen ulemper. Mangel på infrastruktur gjør at et enormt dieselaggregat må til for å holde liv i hytta. I tillegg flakser det støtt og stadig helikopter over oss som kommer med alt fra sekker med gulrøtter til ivrige fisketurister. Kanskje vi bare passerte på en travel dag?

Oppholdsværet ga oss utrolig god utsikt på de mange toppene vi skulle over denne dagen. Det er viktig å av og til snu seg tilbake for å se hva som finnes bak oss. På dagens høyeste punkt kunne vi se både Hårteigen og Hardangerjøkulen.

Harde stigninger opp gir også flotte nedstigninger. Stien ned til Hellevassbu er av denne sorten. Steinete terreng går over til frodige grønne åssider med blomster i mange ulike farger. Nede ved hytta tok vi et lenger stopp for å lage litt mat og fylle på med knekkebrød og litt pålegg.

Fra Hellevasbu stiger det jevnt å trutt oppover mot skaret ved Årmoteggi. Det er selvsagt noen flate partier, som rundt Simletindvatnet, men det er i hovedsak opp du skal. Det hele toppes med den gedigne fonna som ligger i skaret. Her kan våt snø suge ut det lille som måtte være igjen av krefter i beina.

Når fonna er passert kan du trøste deg med at det verste er over. Vi gikk ned til vann 1337 og fant en riktig så fin teltplass for kvelden. Det ble til og med tid til et kveldsbad før solen gikk ned på denne varme kvelden.

Dag 7: Vann 1337 til Haukeliseter, 14 km

Alle turer har en slutt. Også denne, dessverre. Dette kjennes spesielt når kroppen innser at det er siste dag på tur. Vi hadde gått ekstra på dagen før slik at vi skulle rekke bussen som gikk 13.15 fra Haukeliseter. Nå gjenstod kun sjarmøretappen før eventyret om kryssing av Hardangervidda var over.

Også denne natten hadde vi tilbragt høyt over havet. Men i dag var det tydelig at det var et værskifte på vei. Mørke skyer begynte å nærme seg fra vest og vinden tok seg gradvis opp. Det ble jakkevær hele dagen.

Terrenget er ganske kupert ned mot Haukeliseter og det er flere småtopper som må passeres. Stien går forbi store vann som Holmasjøen og Mannevatn. Det gjør det lett å vite hvor man er. 

Nedstigningen mot Haukeliseter er ganske brutal. Vi er glade for at vi gikk nedover og ikke opp, selv om det sliter godt på lårmuskler og knær. Synet av Haukeliseter hjelper godt, for de siste kilometerne var av den lange sorten. Vel nede fikk vi tatt en rask dusj og skiftet til hviletøy. Vi rakk til og med kaffe og is på fjellstua før bussen kom.

Etter bussbytte på Haukeli gikk ferden ned riksvei 9 til Kristiansand. 19:30 var vi tilbake der vi startet for syv dager siden. Det ble en uforglemmelig uke. I løpet av prosjektet om etappevis Norge på langs, har vi nå gått fra Kristiansand til Finse.